ºÚÁϳԹÏ×ÊÔ´

En grunnleggende antakelse for prosjektet er at Covid-19 pandemien har medført grunnleggende endringer av forholdene mellom stat og borger, teknologi og politikk.

På kort tid, under sterkt press og høy grad av vitenskapelig og politisk usikkerhet inngikk en aktører fra teknologi, folkehelse, lovregulering og mer, samarbeider for å respondere på nødsituasjonen og unntakstilstanden skapt av Covid-19. Avhengighet og bruk av 'store data' for kritiske funksjoner kom brått i fokus, med formål om å overvåke og begrense spredning, og åpne opp samfunnet for normal aktivitet. Aktørkonstellasjoner har tatt form gjennom ny dataintensive praksiser, men bygger også på tidligere nasjonale og internasjonale institusjoner, beredskapsplaner og teknologisk infrastruktur. Et eksempel var den nåværende norske Smittestopp-appen, som ble utviklet nasjonalt, var i samsvar med europeiske forskrifter om (innebygd) personvern, og ble driftet på en plattform levert av Apple og Google. Mens Smittestopp ble forlatt i Norge, fortsetter smittesporing via andre systemer, og mange europeiske land beror fortsatt på mobiltelefoni for smittesporing.

Prosjektet studerer digital kontaktsporing som sosial og datadrevet praksis over tid og i et komparativt perspektiv. Det er organisert i fire arbeidspakker, som hver fremhever kontaktsporing fra et spesifikt perspektiv: politikk og institusjoner (AP1), infrastruktur (AP2), folkehelse (AP3) og grunnleggende rettigheter (AP4). Disse distinkte analytiske perspektivene reflekterer også bestemte profesjonelle praksiser. Gjennom workshops, intervjuer, juridisk analyse og etnografiske studier analyserer vi ulike aktørers perspektiver på smittesporing, med vekt på rollen til ny datapraksis som e-helse og innebygd personvern. Resultatene vil bli analysert om datapolitikk, med utgangspunkt i et begrep om data-forestillinger og mulige fremtider.