Utgravningene i Borgund
Borgund er kjent fra sagalitteraturen, og på 1300-tallet omtales stedet som en av ‘de små kjøpsteder’ i Norge. Borgund var i middelalderen også kjent som et stort kirkesogn. Men etter 1500-tallet hører man ikke mer om den lille byen. Den blir forlatt og glemt.
Bakgrunn
Borgund er nevnt i sagalitteraturen, som i hovedsak forteller om hendelser som foregikk 200-300 år før de ble nedskrevet. Blant annet skal Borgund ha vært et sted Håkon Jarl og hans sønn besøkte før slaget mot Jomsvikingene i år 985. Historikerne har vært forsiktige med å ta denne omtalen av Borgund til inntekt for at stedet virkelig eksisterte så tidlig. Ellers har en regnet med at omtalen av Borgund i forbindelse med hendelser etter slaget ved Bokn i 1027 er det eldste skriftlige belegg for stedet. Borgund nevnes aldri som en "kaupang" i middelalderkildene.
Borgund er omtalt i 1384 som en av ‘de små kjøpsteder’ (smaa kaupstader). Ut fra skriftlige middelalderkilder som omtaler Borgund har en kommet fram til at det har stått tre, kanskje fire, kirker her. Borgund var i tillegg et kjent tingsted i seinmiddelalderen, en funksjon som trolig går lengre tilbake i tid. I 1570 nevnes Borgund for siste gang, så blir det stille i de skriftlige kildene.
Foruten de middelalderlige skriftlige belegg om Borgund var det på 1800- og starten av 1900-tallet ingen synlige spor på markoverflaten som kunne fortelle de lokale menneskene på Borgund om det som en gang hadde vært. Basert på de skriftlige kildene omtalte derfor historiker Peder Fylling Borgund i 1847 som "en Fortids Skueplads for mærkværdige Begivenheder".
Småbyen Borgunds konkrete beliggenhet gikk altså etter hvert i glemmeboken. Men under nyrydningsarbeid i mars 1912 kom forpakteren på Borgund prestegård ned på restene av en gammel mur. Funnet ble varslet til Fortidsminneforeningen i Bergen som anmodet arkitekt Gerhard Fischer om å dra til Borgund for å undersøke det de trodde måtte være en gammel kirkeruin. Dette ble begynnelsen på Fishers karriere som gravende arkitekt, med en interesse for kirker og monumentale bygg. Fischers undersøkelse av fundamentet av «St Mariæ Kirkegård ved Klokkersundet» - som vi i dag vet var ruinene av Margaretakirken – ble den første arkeologiske undersøkelsen på Borgund. Middelalderarkeologi var på denne tiden stort sett synonym med undersøkelser av monumentale bygg, og fremdeles var Borgund først og fremst regnet som et viktig middelaldersk kirkested.
Men så begynner andre ting å dukke opp. I løpet av de første tiårene av 1900-talet ble det pløyd og grøftet og ryddet på prestegardsjordet på Borgundgavlen, og flere småsaker kom opp fra jorda. Funnene ble flere ganger meldt inn til Bergens Museum (i dag Universitetsmuseet i Bergen), ofte omtalt som funn av "bykarakter". Men middelalderarkeologi som befattet seg med de hverdagslige ting hadde ikke faglig interesse i Norge på denne tiden. Sakene som ble meldt inn fra Borgund var derfor utenfor de museale interessefelt.
Sent på høsten i 1940 reiste Bergens Museums arkeolog Per Fett ble nordover til Borgund for å undersøke og dokumentere funn av en del «saker av bykarakter» og tømmerstokker «som tydde på at her var hus». Disse funnene dukket opp under grøfting av Prestegårdsjordet. På grunn av værforholdene kunne Fett bare dokumentere det som allerede var funnet under grøftingsarbeidet. Etter Fett sitt besøk ble grøftene raskt dekket igjen, og vi vet ikke nøyaktig hvor disse lå.
I 1953 hadde en planer om å bruke en del av Prestegårdsjordet til utvidelse av kirkegården til den stående kirken på Borgund. I den forbindelse ble Cato Enger fra Riksantikvaren sendt til Borgund for å undersøke området. Det ble funnet en stor mengde arkeologisk materiale. Bernt Lange fra Riksantikvaren overtok arbeidet etter Cato Enger i 1953, og fortsatte med undersøkelsene fram til juni 1954. Etter hvert skjønte man omfanget av det som lå begravet på Prestegårdsjordet. Fra juli 1954 ble arkeolog Asbjørn E. Herteig ved Historisk Museum (i dag Universitetsmuseet i Bergen) faglig leder av de arkeologiske undersøkelsene i Borgund.
Utgravningene i Borgund foregikk over flere sesonger: i 1912, 1940 og 1953/1954 og deretter sammenhengende fra 1954 til og med 1964 på søndre felt, og 1965-1967 i nordre felt. Deretter har det vært utgravninger i 1971, 1973, 1975, 1980-1983 og 1990. De seneste arkeologiske undersøkelsene i Borgund var i 2014 da Universitetsmuseet i Bergen hadde en mindre undersøkelse ved Middelaldermuseet og Sjøfartsmuseet hadde en undersøkelse i Katavågen samme år. Til sammen har det vært 31 arkeologiske feltsesonger i Borgund.
Utgravningene fra 1953 var administrativt underlagt Riksantikvaren, men det overordnete faglige ansvaret fra 1954 til 1980-tallet lå hos Asbjørn E. Herteig. På Borgund er 5300 m2 undersøkt, 45.000 arkeologiske gjenstandsfunn og et like stort osteologisk materiale funnet. Det er her tale om det største middelalderarkeologiske funnmateriale i Norge, utenfor de store byene. Noe av dette kildematerialet vises i dag i Middelaldermuseet ved Sunnmøre museum i Ålesund, mens resten er ved Universitetsmuseet i Bergen. Dette materialet legger grunnlaget for BorgundKaupangProsjektet som nå er i gang.
