ºÚÁϳԹÏ×ÊÔ´

Har du tenkt over hvor mye vi blir styrt av klokken? 

Skole, jobb, butikker og fritidsaktiviteter er alle tilpasset en «normaltid». Men det er ikke den vanlige klokken som styrer bøndene i dette landet. 

– Bøndene er bundet av naturtiden, forteller stipendiat i sosiologi ved Universitetet i Bergen, Mari Beitnes. 

Det er årstidenes rytmer for såing og høsting, og dyreholdets døgnrytme for stell som styrer dem.

– Særlig hvis man jobber med dyr, har man en type arbeid uten start og ende. Man må alltid være tilgjengelige for dyrene, som trenger mat og stell, kan bli syke eller føde midt på natten, sier Beitnes.

Mange oppgaver krever tilstedeværelse døgnet rundt og i de fleste tilfeller bor bøndene på arbeidsplassen sin.

– Skillet mellom jobb og fritid blir derfor mindre tydelig i bondeyrket, sier hun.

Det skaper noen utfordringer for hverdagen og livene til bøndene. Beitnes og professor Ann Nilsen ved Universitetet i Bergen har undersøkt bønders forhold til tid i en artikkel som snart publiseres i Tidsskrift for samfunnsforskning. 

Tidsminoriteter

Forskningsartikkelen er basert på intervjuer med personer i starten av 30-årene som akkurat har bestemt seg for å overta familiegården, og den av deres foreldre som overtok gården ved forrige generasjonsskifte.

– Å være bonde innebærer gjerne fjøsstell på kvelden. Det er ikke nødvendigvis lett å kombinere med fritidsaktiviteter og møter i styre og stell, eller det å skulle rekke barns fritidsaktiviteter. Det å være bonde innebærer altså en større fare for å bli ekskludert fra ulike arenaer. Det meste er jo tilpasset standardtidsstrukturen i samfunnet, sier Mari Beitnes. 

I løpet av de siste 30 årene har antallet aktive gårdsbruk blitt kraftig redusert, og selv på bygda kan nå bønder betraktes som en minoritet, forklarer Beitnes. 

– Vi har utviklet begrepet «tidsminoritet» for å forklare hvordan det oppleves å leve etter en annen tid enn storsamfunnet, sier Beitnes. 

Hun syns det er viktig at flere blir bevisst disse utfordringene ved bondeyrket.

– Nå er det så få som har det sånn, at det blir vanskelig å gjøre tilpasninger for dem. Men hvis vi skal øke selvforsyningen i framtiden, trenger vi flere bønder, ikke færre. Det er viktig for demokratiet at også bønder kan ha styreverv i foreninger og sitter i kommunestyrer, sier hun. 

Avgjørende generasjonsskifte

Et flertall av bønder har også lønnsinntekt utenfor bruket. Bare 12 prosent av dagens bønder kan kalle seg heltidsbønder, og disse få regner med at de kunne ha tjent mer om de hadde valgt en annen jobb. Flest bruksnedleggelser skjer når ingen fra den påtroppende generasjonen vil overta.

På grunn av odelsloven skjer rekruttering til landbruket oftest fra generasjon til generasjon i samme familie. 

– For at den neste generasjonen skal kunne ta over, må det altså passe for den forrige. Hvis de ikke er villige til å gi seg når det passer for den påtroppende generasjonen, og de i mellomtiden rekker å etablere seg et annet sted, kan det bli et problem, forteller Mari Beitnes. 

Dette henger ofte sammen med økonomi, for mange gårder har mye gjeld.

– Foreldregenerasjonen må ha råd til å gi seg, og den påtroppende generasjonen må ha råd til å overta og eventuelt håndtere gjeld på samme tid, sier Beitnes. 

Jobber «sinnsykt mye»

Så hvorfor velger egentlig folk å bli bønder i dagens samfunn?

– Tradisjon er nok en viktig driver. Det handler om å forvalte det generasjoner har bygget opp. Mange syns jo også det er en gave å få jobbe med noe så praktisk, så tett på liv, død og natur. Å være bonde er et veldig allsidig yrke. Problemet er ikke at jobben er kjedelig, men at det i dag er for lite penger i næringen til at man kan ha et godt liv samtidig, sier Beitnes.

Hun tror at hvis bønder hadde hatt råd til å «bare» være bonde, hadde færre hatt en annen jobb i tillegg, slik de fleste bønder har.

– Mange bønder i dag ender rett og slett opp med å jobbe helt sinnssykt mye, sier hun. 

Og det handler om den politiske retningen landbrukspolitikken har tatt, ifølge Beitnes: 

– Bønder har blitt oppfordret til å ha større og større gårder og løpe fortere og fortere. De skal øke produksjonen, men det blir færre og færre bønder. Alt dette medfører noen strukturelle utfordringer, sier hun.

Få kvinnelige bønder

Måten landbruket er organisert på i dag, fører også til visse likestillingsutfordringer, ifølge Mari Beitnes. 

Odelsloven har blitt kjønnsnøytral. Likevel var kun 16,4 prosent av gårdbrukerne i Norge kvinner i 2019. Det er noen kjønnsforskjeller i hvordan kvinner og menn driver. Kvinnelige bønder driver ofte mindre bruk, har oftere husdyr, har oftere ansatt sin ektemann på bruket, har større andel av inntekten sin utenfor bruket og gjør også mer husarbeid enn den kvinnelige befolkningen for øvrig.

– Landbruket er en veldig politisk næring. Alt er jo politisk bestemt, og landbruket har de siste 50 årene utviklet seg til å bli veldig mannsdominert. Det handler om at det har blitt mer og mer en énmannsarbeidsplass, sier Beitnes og fortsetter:

– Når kvinner skal inn i den posisjonen er ikke ting tilpasset for det. Det betyr ikke at det er umulig for kvinner å drive med landbruk, men vi må kanskje tilpasse ting på andre måter. Kanskje må det legges til rette for flere hender på gårdene, heller enn bare mer penger. 

Hun understreker at dette er problemer også menn har, men sier at de blir enda tydeligere for kvinner – særlig i forbindelse med graviditet, fødsel og småbarnsperiode. 

– Så er det heller ikke optimalt å jobbe en 70 timers uke for menn, sier Beitnes. 

Et offentlig anliggende

Mari Beitnes, som selv har vokst opp på gård, er ikke overrasket over det hun har funnet ut.

– Det er viktig å forske på livsvilkårene i landbruket. Dette handler ikke bare om private problemer for bøndene. Dårlige kår går ikke først og fremst utover dem, som kan få en annen jobb. Det går jo utover hele samfunnet vårt – som blir mye mer sårbart. Det er viktig for samfunnet at nok folk ønsker seg et liv som bonde, sier hun. 

Hun peker på at norsk matproduksjon er helt avhengig av at folk vil jobbe som bønder. 

– Forholdene i bondeyrket er dermed ikke «personlige problemer» for den individuelle bonde, de må forstås som et «offentlige anliggende», sier hun. 

Denne

¸é±ð´Ú±ð°ù²¹²Ô²õ±ð:Ìý

Mari Beitnes og Ann Nilsen: Bondeyrkets temporaliteter: Naturtidens livsrytmer og klokketidens krav. , 2024.