– Lærerutdanningene utdanner ikke den type lærere de skal
Lektorutdanningen og grunnskolelærerutdanningen har blitt likere, selv om de rekrutterer helt forskjellige studenter. Kan det ha noe med de dårlige søkertallene til lærerutdanningene å gjøre?
Av: Amanda Schei
Publisert: (Updated: )
Til sommeren er Melissa Geelmuyden Andersen ferdig med en doktorgrad i sosiologi ved Universitetet i Bergen.
Hun forsker på og sammenligner utvikling av læreridentitet i grunnskolelærerutdanningen ved Høgskulen på Vestlandet og integrert lektorutdanning ved Universitetet i Bergen.
– Jeg forsker på hva slags lærere som formes i utdanningsprosessene, og hvordan studentene over tid ser lærerrollen og seg selv i lærerrollen, sier Andersen.
Hun har intervjuet 28 studenter i starten av utdanningsløpet og mot slutten av utdanningsløpet.
Forskjellige typer studenter, likere utdanninger
Tradisjonelt har det vært klare skiller mellom lektorutdanningen og grunnskolelærerutdanningen.
– Lektorer skal ha en identitet knyttet til faget de har studert – som for eksempel nordisk, og være kunnskapsformidlere i skolen eller gå videre i akademia, sier Andersen.
Grunnskolelærerutdanningen har i utgangspunktet vært mer praksistungt og hatt fokus på pedagogikk. Utdanningen gjør studentene kvalifisert til å jobbe som lærer i grunnskolen.
– Studentene som søker seg til grunnskolelærerutdanningen har en forventing om å begynne på en yrkesutdanning. De er veldig praktisk motivert og orientert mot lærerrollen fra starten av. Men så viser utdanningen seg å også inneholde mye mer teori og forskningsbasert innhold enn de trodde, sier hun.
Et tydelig funn i Andersens forskning er at de to utdanningene har blitt mer og mer like hverandre, selv om de fortsatt rekrutterer ganske forskjellige studenter.
– Lektorstudentene er mer opptatt av å lese, og begynner på dette studiet fordi de vil bli fagformidlere. Grunnskolelærerstudentene leser ikke like mye, og er fokusert på læreryrket de skal inn i, forteller Andersen.
Noe skjer likevel med denne identiteten i løpet av årene de studerer.
Endret rolleforståelse
– Det er tydelig for meg at den type lærer eller lektor som disse utdanningsprogrammene skal forme, ikke er den typen lærere og lektorer som de faktisk uteksaminerer, sier Andersen.
– Hva betyr det?
– I grunnskolelærerutdanningen begynner studentene i realiteten å flørte med lektoridentiteten i løpet av studiet. Noen av studentene begynner mer og mer å se på seg selv som en lektor enn som en lærer. De ser for seg å jobbe på videregående skole og noen begynner å aspirere mot stipendiatstillinger. Dette er rolleforståelser som lektorutdanningen tradisjonelt har pleid å forme – ikke grunnskolelærerutdanningen, sier hun.
Andersen mener denne tendensen er et resultat av endringene som har preget grunnskolelærerutdanningen det siste tiåret.
Samtidig ser hun at det motsatte skjer med lektorstudentene.
Hun forteller at i løpet av studietiden får mange av dem først og fremst en læreridentitet heller enn en lektoridentitet.
– I starten av lektorstudiet er studentene først og fremst veldig orientert mot fagkunnskap. PÃ¥ dette tidspunktet er lærerrollen pÃ¥ avstand. PÃ¥ ºÚÁϳԹÏ×ÊÔ´ er det veldig mye praksis mot slutten av utdanningsløpet. Da aktiveres lærerrolle-identiteten, og noe av den faglige identiteten forsvinner samtidig. Resultatet er at nÃ¥r de uteksamineres, ligner de mer pÃ¥ de som har studert grunnskolelærerutdanningen, sier hun.
Var opprinnelig en yrkesutdanning
– Samfunnet trenger jo uansett flere lærere. Er dette et problem?
– Det kan ses på som et problem, fordi de rollene er ulike og har vært ulike. De skal i utgangspunktet undervise for ulike trinn i ulike skolesystemer, sier hun.
– Hvordan henger dette sammen med rekruttering til læreryrket tenker du?
– Grunnskolelærerutdanningen har blitt femårig, og studentene skal nå skrive masteroppgave. Etter denne endringen har det vært rekordlave søkertall. De siste ti årene har det kommet mer teori og forskningsbasert innhold inn i utdanningen. Men dette var opprinnelig en yrkesutdanning, sier hun.
Andersen sier at noen stiller spørsmål ved hva slags type teoretisk kunnskap de som har studert grunnskolelærerstudiet egentlig kommer ut med, og hvor mye dette har å si for å være en god lærer.
– Utfra mine intervjuer med grunnskolelærerstudenter er det tydelig at studentene mener det ikke er det som er det viktigste, sier hun.
Annen forskning på lærerfeltet har vist at skolen over tid har blitt mer elev- og pedagogsentrert.
– Det er en utbredt holdning om at læreren skal tilrettelegge for eleven. Læreren får på mange måter også rollen som sosialarbeider og psykolog. Sånn sett har kunnskapsformidling og faglig læring kommet litt i skyggen. Dette er litt ironisk, siden fokuset til politikerne de siste tiårene har vært at elevene skal lære mer fagkunnskap, sier hun.
Hun sier at endringene som har blitt gjort i grunnskoleutdanningen har vært for å rekruttere fagsterke lærere.
– Man har ønsket å øke fagkunnskapen i grunnskolelærerutdanningen, og dermed få den utdanningen til å ligne mer på lektorutdanningen. Men så er det ikke den type studenter den utdanningen rekrutterer. Det er en dissonans mellom endringene som er gjort og de studentene som faktisk ønsker å begynne på grunnskolelærerutdanningen, sier Andersen.
Et spenningsfelt
Ifølge Andersen er det i grunnskolelærerutdanningen nå et spenningsfelt mellom den yrkesrettede tradisjonen på den ene siden og endringene som har kommet de siste årene med mer teori og forskningsbasert innhold.
– Det er i dette spenningsfeltet man finner svært ulike studenter. Utdanningen rekrutterer nå rett og slett to helt forskjellige grupper, sier Andersen og fortsetter:
– Når grunnskolelærerutdanningen nå også rekrutterer de studentene som er motiverte for teori og forskning, kan man lure på om det er på litt feil grunnlag. For disse studentene skal jo inn i læreryrket på grunnskolen, sier hun.
Praksis har mye påvirkning
Andersen forteller at det er begrenset hvor mye utdanningene kan påvirke studentene. Sosialiseringsprosessen som skjer gjennom studiene påvirkes av hele samfunnet.
– Både det politiske, de historiske endringene som har skjedd, studentene sin bakgrunn og hva slags forestillinger de tar med seg om lærerrollen fra før av. Jeg synes det er interessant å observere hvordan deres forståelsesrammer endrer seg og utfordres gjennom studiet, sier hun.
Hun mener praksisfeltet har størst sosialiseringskraft i utdanning av lektorene.
– Lektorstudentene blir møtt av en annen virkelighet der ute, og det påvirker dem mest. Det å formidle fagkunnskap blir ikke sett på som like viktig ettersom de har mer praksis. De blir mer åpne for å undervise på ungdomsskolen, noe de tidligere utelukket. I intervjuene begynner de etter hvert å snakke mer om det pedagogiske opplegget. Det er som om de har oppdaget lærerollen, og det relasjonelle får mer plass enn det de forutså før, sier hun og legger til:
– Jeg tror det er et problem for lektorutdanningen at de i realiteten ikke utdanner lektorer. Lektorstudentene mister jo ikke helt tilhørighet til faget sitt, men rolleforståelsen endrer seg veldig i løpet av studiet, sier hun.