En enkelt influenser kan påvirke stort i en helsekrise
Fraværet av kommunikasjon fra norske helsemyndigheter om antibiotikaresistens gjør at andre aktører dominerer samtalen i sosiale medier. En ny studie undersøker hvordan influenser Ingeborg Senneset bruker sosiale medier og sine ulike roller til å skape tillit rundt temaet.
Publisert: (Updated: )
– Da jeg startet prosjektet, oppdaget jeg at temaet antibiotikaresistens (AMR) nesten ikke var synlig i sosiale medier, verken fra helsemyndigheter eller privatpersoner. Derfor ble det interessant å undersøke de få som faktisk løfter det frem. Og én person skilte seg tydelig ut: Ingeborg Senneset, forteller stipendiat Dorthea Roe ved Institutt for medievitenskap ved UIB.
Med flere hatter
Ingeborg Senneset er utdannet sykepleier og tidligere journalist i Aftenposten, og er kjent som en tydelig stemme i offentlige diskusjoner om blant annet vaksinemotstand, psykiatri og antibiotikaresistens.
Med over 66 000 følgere på Instagram når hun bredt. Hennes kombinasjon av profesjonell bakgrunn og egne pasienterfaringer gjør henne til en hybrid mellom ekspert og «vanlig person», noe som gir en særskilt retorisk styrke forklarer forskeren.
AMR - en stille pandemi
Verdens helseorganisasjon omtaler AMR som en av de største globale helseutfordingene vi står overfor i dag. Den blir kalt en «stille pandemi» fordi den utvikler seg langsomt, i motsetning til akutte hendelser som COVID-19-pandemien.
Selv om Norge foreløpig er mindre rammet, er det viktig å forstå hvordan kommunikasjon kan bidra til å bremse utviklingen.
støttet av Trond Mohn-stiftelsen.
Prosjektet undersøker hvordan antibiotikaresistens kommuniseres i norske medier og blant befolkningen, med særlig vekt på forebygging.
Kombinasjonen ethos, logos og pathos
Roe og Kjeldsens analyse viser at Senneset, selv uten formell myndighet, likevel kan påvirke hvordan folk forstår en langsom og usynlig trussel som AMR. Måten hun uttrykker seg på er sterkt preget av de retoriske appellformene ethos, logos og pathos.
– Hun bygger en sterk troverdighet (etos) ved å kombinere flere roller: ekspert, journalist, pasient offentlig person og vanlig menneske. Denne blandingen gjør det vanskelig for publikum å avvise henne som enten «for mye ekspert» eller «for lite ekspert».
Senneset arbeider dessuten på tvers av mange plattformer: aviser, podkaster, sosiale medier og politiske arenaer. Roe omtaler dette som en «medieøkologi» som forsterker budskapet.
Aftenposten gir henne en institusjonell troverdighet, sosiale medier gir dialog og engasjement. I tillegg deltar hun selv aktivt i debatten, og er åpen for åpen for kritikk og villig til å endre mening.
– Det er et viktig retorisk virkemiddel som gir folk en følelse av samtale, påpeker forskeren.
Har skapt sin egen medieøkologi
I tillegg spiller hun på følelser og frykt (pathos), men alltid koblet til statistikk, forskning og utsagn fra fagmiljøer (logos). Hun trekker ofte paralleller til COVID-19 for å gjøre AMR mer nært og gjenkjennbart.
– Ved å vise til pandemien gjør hun det lettere for folk å forstå hva antibiotikaresistens kan føre til. Hun utnytter også kairos, eller timing, ved å knytte budskapet til aktuelle hendelser og nye tall, sier Roe.
Hun forklarer videre at det er blandingen av Sennesets faglig bakgrunn og personlige, emosjonelle kommunikasjon som gjør at hun når bredt og med en sterk retorisk gjennomslagskraft.
Hva myndighetene kan lære av influensere
I følge forskerne viser studien at effektiv kommunikasjon om AMR krever mer enn nøktern informasjon fra en kanal.
For å skape engasjement må avsender fremstå troverdig. Budskapet må kombineres med emosjonelle argumenter, og på tvers av flere plattformer. Og kanskje det viktigste, publikum må møtes med dialog. Dette er særlig viktig i møte med misinformasjon.
– Influensere har stor påvirkning på folks helseoppfatninger, og helsepersonell må forstå hvordan slike meninger dannes. Å avfeie sosiale medier som irrelevante kilder fungerer dårlig. Kommunikasjon må ta utgangspunkt i det innholdet folk faktisk eksponeres for, avslutter Roe.
